B/D - Blues gitarister

12 Jan, 2025

Hva gjør en blues gitarist dyktig? Her er det nok flere enn to mulige tankesett å jobb utifra, men jeg skal forsøke å være så plantro som mulig. Grunnen til at dette er vanskelig, er fordi det fins såpass mange mulige ferdigheter å reagere på. Jeg derfor bestemt meg for å drøfte utifra 4 kategorier:

1. Teknisk utførelse og kompleksitet
2. Nyskaping, eller hvor innflytelsesrik denne gitaristen har vært på samtidige og senere bluesgitarister.
3. 'Feel'¹
4. Hvor tro denne gitaristen er til Robert Johnsons originale blues-standarder.

Til å begynne vil jeg si at alle gitaristene nevnt i denne teksten er svært flinke på alle, men utifra min mening er de sterkere innenfor et kategori enn resten.

Teknisk utførelse og kompleksitet

I denne kategorien vil jeg bruke Stevie Ray Vaughn som eksempel. Han er en klasse for seg selv innenfor komplekse gitar-licks. Dette gjør han til en eksepsjonell gitarist, og en svært viktig blues-musiker. Men hvor viktig er teknisk vanskelige riffs i forhold til de andre kategoriene? Går kompleksitet på bekostning av 'feel'? Kanskje. Jo mer komplekse låter, vil fokus heller ligge på å spille luftgitar, enn på følelsen sangen gir deg. SRV mestrer likevel denne utfordringen ved bruk av tonen på gitaren han bruker, og lette fingerbevegelser. Riviera Paradise er tross alt en nydelig sang med mye 'feel', men fortsatt med komplekse riff. Til tross for noen nydelige følelsesladde sanger, må jeg heller si at Stevie Ray Vaughn er en utrolig dyktig gitarist, istedenfor en ren blues-gitarist.

Nyskaping

Man kan ikke snakke om innflytelsesrike bluesgitarister uten å snakke om Jimi og Albert King. Måten King endret hvordan man bøyer en note, og introduserte den 'industrialisterte' Muddy Waters-aktige Chicago Blues lyden ti mainstream blues, endret spillet. Jimi Hendrix bygget videre på nettopp dette, og endret hvordan gitarister ser på instrumentet sitt. Jimi var også en pioner i å krysse psykedelisk musikk med blues og rock, og nettopp denne sjangeren dominerte listene verden rundt. Begge to er også svært dyktige gitarister, med komplekse riff og følelsesladde låter. Albert King kan definitivt regnes som en renhakka bluesgitarist, men mangler litt i kompleksiteten hos SRV og Jimi. Jimi mangler også 'feel'-en som man ser hos T-Bone Walker eller BB King.

Feel

Grunnen til at jeg har skrevet dette som en egen kategori, er at jeg mener at det er nettopp feel som blues handler om. Bluesen er følelsesrik, og som sjetteklassingene skreiv på plakaten sin handler den ofte om kjærlighet, sorg eller penger. Sterke følelser og den største driveren. Blues skal være der da ord blir fattig, og må berikes med musikk. Ansiktsuttrykkene til BB King når han spiller understreker følelsene hans. Han har ikke de mest komplekse licks, men han legger følelsene bak enhver note. Ikke bare det, men han lar pausene i musikken, altså distansen mellom notene snakke for seg selv. Han står der med øynene lukket, og lar bluesen skjære gjennom han og leke seg oppover langs gitaren. Dette er etter min mening det viktigste man har som en bluesgitarist, og derfor setter jeg altså BB King på topp.

'Blues' tro

Robert Johnsons bluesstandarder satte bluesen på kartet i 30-tallets USA, og er fortsatt spilt den dag idag. Når en sjangers originalitet er så etablert som i dette tilfellet, mener jeg at det er relevant i hvordan man rangerer de som har holdt denne sjangeren i live senere også. Muddy Waters definerte Chicago Blues-musikken ved å 'elektrifisere' disse Delta Blues standardene, og brukte stemmen sin til å gi de et nytt og råere inntrykk. Albert King gjorde mye av det samme ved bruk av sin dritfete 1958 Korina Flying V, itillegg til å bygge videre på de. En annen bluesgitarist som har brukt mye av den senere karrieren sin på å belyse Robert Johnsons arv, er Eric Clapton. Store deler av det utslitte Clapton Unplugged albumet består av standarder, som Malted Milk og Walkin Blues.

Avslutingsvis

Disse fire kategoriene er tydeligvis en utvikling av objektiv/subjektiv spørsmålet. Altså, er det definerte objektive krav som definerer hvor bra noe er, eller er det det subjektives oppfatning? Ved å bruke 4 kategorier ga jeg meg selv og alle mulige lesere av denne artikkelen til å se flere argumenter, samt å rangere selv hva man synes er det viktigste i en bluesgitarist, noe som jeg antar at alle dannede mennesker har en mening om. I mitt hode blir 'Feel' svært subjektivt, kompleksitet et sted midt i mellom, mens de to andre lener mot det objektive. Grunnen til at jeg setter 'Feel' på det subjektive, er delvis på grunn av at alle kan ha forskjellig oppfatning, men det kan likevel lene mot kompleksiteten. Nyskaping og 'Blues' -tro er svært enkelt å sette svar på, da man kan se det svart på hvitt i musikken. Kompleksitet derimot kan både være SRV umulige licks, men kan også lene mot 'feel', da man trenger en annen teknikk og musikkforståelse for å virkelig sette følelser til liv i musikken.

Det var moro å sammenligne disse forskjellige 'grenene' innenfor musikken, og sette ord på litt tanker. Gleder meg til å fortsette med dette spørsmålet i reste. av serien.